The Evil Little Angel

Å skrive et innlegg er som å skrive en bok. Det føles som om tusenvis av mennesker skal lese det jeg skriver og dømme det. Det vil jeg ikke. Allikevel har jeg en liten stemme inni hodet som sier: skrik, skrik! når jeg er midt inni en folkemengde. Bare for å få folks oppmerksomhet. For at de skal vite at her er jeg. Her er Vilde som ingen kjenner, og ingen skjønner. Som oppfattes på en helt annen måte enn det hun vil oppfattes på.
Det er som om jeg har to splittede personligheter. Jeg har en djevel på den ene skulderen, den høyre, og en søt liten engel på den venstre. Det som er så forvirrende er at noen ganger bytter disse to personlighetene roller, og da vet jeg ikke hva jeg skal gjøre.
Jeg ville vel tro at engelen ville passe på meg og fortelle meg at jeg skulle gjøre det som er best for meg, men hva hvis den plutselig sier: gå ut! og jeg ikke vil gå ut? At jeg absolutt ikke er i humør til å være sammen med mennesker. I det hele tatt. Og hvis da den lille djevelen forteller meg at jeg skal sitte inne å sture, noe jeg heller ikke vil. Men etterhvert så går det jo bedre, for alle trenger jo litt alene tid en gang i blant. Jeg trenger det ofte, uten at jeg vet det selv en gang, for egentlig så tror jeg at jeg hater å være alene. Selv om jeg trenger det. Som jeg ikke vet. Ja...
Men i dag er en bra dag. Noen dager er bra dager. Andre er ikke fult så bra. De dagene jeg er alene er ikke så bra. For i dag har jeg vært med mange mennesker. Det liker jeg... Så jeg vet ikke helt, alene eller ikke alene? Bare synd det er ti meter snø utenfor, for hvis det ikke var det, så ville jeg plukket en sånn søt liten blomst og spurt meg selv: alene, ikke alene, alene, ikke alene...